søndag 22. mars 2009
Jeg gir meg selv en klapp på skulderen
I dag tidlig var det en Amy Winehouse søndag. Samtidig var jeg invitert på brunsj-kalas hjemme hos rentsa klokken elleve. Jeg var så nær, så nær ved å drite i det hele, men tanken på rehabiliterende mat og drikke vant meg over. Likevel, det var ganske slitsomt. Og for det synes jeg jeg fortjener en klapp på skulderen. Det er faktisk langt til Ullern.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
RIM! skuldern, ullern.
Ha ha ha. Man må huske på å klappe for seg for de små barrierene i hverdagen, ida. Godt.
Liksom, knagg. Like dårlig som pølse og sølvskje.
Rim har aldri vært min sterke side. Jeg kan heldigvis si at jeg ikke mente at skulderen skulle rime med Ullern. Og godt er det, for Knagg, det rimer jo egentlig ikke. Eller hur?
Bra for deg, mindre bra for knagga. Som en trøst kan det sies at rim er ikke det verste man kan være dårlig i.
Legg inn en kommentar