Jeg tenker at det er for kaldt

På Hedmarken er det vinter.
Det er 28 minus. Jeg tenker at det er for kaldt. For kaldt til å gå meg en tur, for kaldt til å øve, for kaldt til å lære....for kaldt til å stå opp?

Luften er så tørr at jeg tror det begynner å gå sprekker i meg. Jeg våkner midt på natten og har sandpapirfølelse i halsen. Hendene er røde, stygge og ru. Digg.

Jeg tenker at ingen av buksene mine er er sydd med tanke på at det skal være plass til ullstilongs under dem, kanskje med unntak av skibuksa.

Kulda biter seg fast i alt. Likevel er det jo varmt her inne på rommet mitt. Det har liksom ingenting å si. Det er fortsatt 28 minus og det påvirker alt, enten det er varmt inne eller ikke.

Jeg tenker at jeg egentlig ikke er så glad i vinter. Jeg trodde jeg var en person som likte vinter, men har i senere år måtte erkjenne at dette ikke er sant. Hvert år truer den med å dra meg ned i mørke hull, og hvert år bruker jeg alle mine indre og ytre krefter på å prøve å unngå det.

Vel, det er 28 minus og mye kunne være annerledes. Men. Jeg stiller hvertfall sterkere i år enn i fjor. Og slik ender denne teksten, med et positiv utblikk. Utrolig! Det var ikke en forutsetning, men så ble det nå slik. Godt.